ELISTONE.LOVE

ELIPOLE-ELISTONE.LOVE Det var en gang, da det ble tatt bilder med store filmkameraer og fremkalt i eliksir med metallisk sølv, bodde det en liten jente som het Elzbietka. Hun var rødhåret, veldig frekk og likte å stampe mye med føttene. En gang ble hun alvorlig syk og måtte tilbringe lang tid innelåst i en stor, skitten og beregnet på renovering, sykehus. Alt falt ned der, maling flasset av veggene og heisene de ristet og knirket. Den tynne jenta med briller hadde ingen venner som hun kunne le og tøyste med. Men fordi hun ikke var redd for noe, snek hun seg ofte ut av sykehusrommet om natten. Hun likte å gå gjennom mørke korridorer og drømte at hvis hun bare hadde verktøy med seg, ville hun pusse opp hele sykehuset - stramme alle skruene, legge flisser og male vegger. Etter noen år, da Elzbietka vokste opp til en ung, vakker jente, legene innførte behandling sånn at hun var frisk igjen og kunne komme tilbake på skolen og til hjemet sitt. Hun ble en smart og høflig jente. Hun ville ta igjen tapt tid - hun studerte flittig, og etter skolen sydde hun en håndveske av en gammel kordfløyelbukse. Vesken var veldig fin, den hadde flere rom og en egen plass til lommeboken. Elzbietka, eller rettere sagt store Ela, var også interessert i fotografering. Hun meldte seg på skolen hvor lærte hun om oppbygning av fotokamera og hvordan fungerer alle knapene for å ta god bilde, med god lys og skarphet. Hun fikk vite også om fremkaling av bilder i ulike væsker i rommet kalt mørkerommet. Under disse mystiske timene møtte hun en gutt som het Krzys. Han smilte alltid, han hadde på seg en ryggsekk der han hadde et kart og han drømte om å besøke hele verden. Fra da av dro Ela og Krzysiek overalt sammen. Hun sydde et kamera belte til han som en gave. Sammen vandret de rundt på gamle stengte arbeidsplasser, hauger og de klatret opp i veldig høye skorsteiner. De kjente det ikke når de ble forelsket i hverandre og de hadde heller ikke penger til bryllupet, men alikevell bestemte de seg for å gifte seg. Ela har laget en brudekjole selv, og vi fikk hjelp av venner får å få til bryllupet. Ela skilte seg aldri med vesken sin der hun gjemte forskjellige skatter, ofte nyttige til noe. For eksempel, da de kjørte til bryllupet, gikk bilen i stykker og blinklyset kom ut, og så tok hun umiddelbart fem skruer og en skrutrekker fra etav rommene, som hun brukte til å fikse det. Vesken hennes var alltid veldig ryddig, så det var null søppel, syv tyggegummier nødvendig for å feste fliser eller servere venner, fire skriveredskaper - en penn, en kulepenn, en tusj og en blyant som de signerte vigselsattesten med, og syv meter snor på den for sikkerhets skyld. De var veldig glade og flyttet seg ofte. Når noe interessant skjedde i verden, sjekket Krzys kartet der det var og umiddelbart reiste de der, tok bilder og filmet, og sendte deretter det innsamlede materialet til aviset og TV. For å komme raskere på plass lærte seg Krzys å fly. Han kom seg til å være en piolt. På reiseruter møtte de mange interessange mennesker, som de gjerne inviterte hjem til seg. De likte å sove i telt og ved bålet så sang de sanger til lyden av gitaren. Ela var alltid forberedet for ulike uventede situasjoner som kunne skje. I det andre lommen i vesken hennes finnes det en lommelykt, et ni-volts batteri, tre syutstyr i tilfelle ryggsekken går i stykker - nål, tråd, målebånd, tre sikkerhetsnåler, fire bomullspinner og en lommekniv nødvendig for camping. Ela og Krzys hadde dessverre ikke egne barn, så de levde fra dag til dag. I vesken til Elzbieta hadde hun diverse gjenstander blant anett en liten lomme til en lommebok der hun sparte vekslepengene sine. En dag, da de var veldig langt hjemmefra, ble Ela veldig syk og måtte ligge i sengen hele tiden. Hele verden ble syk med henne.Folk kunne ikke besøke hverandre, synge sammen eller spille gitar. I stedet for sendte de til Ela brev og kort med forskjelige historier og eventyr om deres liv. Krzys leste denne korrespondansen til henne i sengen og pekte på et kart hentet fra sekken fra hvilken del av verden de kom fra. Det viktigste er at de begge ikke mistet sitt humor. Ela, selv mens hun ligger i sengen fiklet hun og reparerte alle strømskjøteledninger, men sydde også på symaskinen. Når hun var i dålig form bestemte hun at hun skal kjøpe tomt for alle pengene som hun samlet i en liten lommeboken sin. Hun klarte det over internett, men kunne ikke kjøre å se fordi hun følte seg svakere og svakere. For at hun ikke tenkte om sykdomen sin, plannlagte hun sammen med Krzys hva som de skal bygge på tomten og hvordan skal de utvikle denne vakre del av jora. De kalte landet deres– ELIPOLE.Dessverre klarte ikke Elżbieta å se landet hennes. Men Krzysiu tok med seg kartet, og som før dro han til ELIPOLE alene. Under en diger stein som lå på den, blant tre gråtpil, begravde han vesken til konen sin som han elsket så veldig mye. Han husket nøye hvor mange gjenstander hun hadde med seg. Han husket de i en rekkefølge slik at det dannei koordinater på kartet, dvs. grader minutter og sekunder 51*07'47"N og 19*33'41"E. Venner av Ela og Krzys på ELIPOLE plantet blomster og trær rundt steinen der vesken lå i bakken.Det har vokst opp nydelig og eventyrlig lund rundt, med busker og trær som gir frukt. De ble brukt for å lage deilige desserer, kompoter, vin og likører. Der ble det også valgt en spesiell plass for et bål hvor du kunne spille gitar akkurat som Ela likte. Til i dag kan venner som ofte besøker dette stedet mens de sitter ved bålet ofte se hvordan Krzysiek sitt fly flyr over hodene deres og slår med vingene for å indikere at han husker om Elzbieta. Årene går, verden forandrer seg, trærne vokser seg større og de hengende husker med dem. Etterhvert barn som på en eller annen måte befinner seg i en lund ved en stein, tenker på hva de kan legge i vesken til Ela som er begravd i bakken. Hva kan være nyttig for ham å takle hver situasjon. Hva ville du puttet i den vesken??? forfatterne: Elżbieta og Krzysztof Kusz oversettelse: Familie Swierkot